Filmfrelst

Filmfrelst #475: En samtale med regissør Unni Straume

Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket.

Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.)

I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtidig som hun forsket i filmmediets poetiske muligheter. Og nettopp betydningen av forskning står sentralt for Straume, ikke minst i regissørens femte (og foreløpig siste) kinofilm, det selvrefleksive essayet remake.me (2014), som av filmviter Mads Outzen er beskrevet som «en eksperimentell reise av montasjemosaikk, som like mye er et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.»

I samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich åpner Unni Straume opp om både sin opprinnelse som filmskaper, sine inspirasjonskilder og tanker om filmkunstens kår i dag. I norsk filmbransje beskrives ofte «filmkunst» og «kommersiell film» som motpoler, og Straume reflekterer rundt hvordan dette spennet har innvirket på hennes egen filmografi, og på hvilken måte hun opplever at vi her i Norge mangler et fokus på forskning innen film. Underveis i episoden forteller også Straume om sitt viktige samarbeid med fotograf Harald Paalgard og sin kunstneriske prosess med hver av de fem kinofilmene som er del av retrospektivet på Cinemateket.

God lytting!

Filmfrelst #474: Artitekturfilm Oslo 2021 – en samtale med Bêka & Lemoine om «Tokyo Ride»

Filmfestivalen Arkitekturfilm Oslo ble i år arrangert fra 21.-24. oktober, og etter visningen av dokumentaren Tokyo Ride på Kunstnernes Hus Kino, møtte vi regissørparet Ila Bêka og Louise Lemoine (Bêka & Lemoine) til en samtale foran publikum, som her presenteres i en spesialepisode av Filmfrelst.

Den berømte japanske arkitekten Ryue Nishizawa står i sentrum for Tokyo Ride, en leken og nær portrettdokumentar som tar utgangspunkt i én dag i Nishizawas travle liv – der regissørene Bêka & Lemoine møter ham på bakkeplan med håndholdt kamera, for et etterlengtet møte som tar form av en kjøretur (i arkitektens elskede Alfa Romeo) gjennom den japanske metropolen.

Bêka & Lemoine har siden sin første film sammen som duo, Koolhaas Houselife (2008), skildret ulike arkitektur-relaterte temaer eller motiver i sine produksjoner, da Ila Bêka selv har bakgrunn som arkitekt og Louise Lemoine opprinnelig er kunsthistoriker. Som filmskapere har de jobbet på siden av den tradisjonelle filmbransjen/-industrien, og isteden rettet seg mot et publikum i krysningspunktet mellom kunst, arkitektur og film. Deres filmer presenteres «på store biennaler og internasjonale arrangementer som Venice Architecture Biennale, Oslo Architecture Triennale og Performa New York, og er utstilt på museer og kulturinstitusjoner som MET i New York, Louisiana Museum of Modern Art i København, Victoria & Albert Museum i London,» som Arkitekturfilm Oslo skriver i sin presentasjon.

Samtalen nedenfor med Bêka & Lemoine er ledet av Montages-redaktør Karsten Meinich, ble organisert i samarbeid med Oslo Arkitektforening og Arkitekturfilm Oslo, og fant altså sted lørdag 23. oktober etter visningen av Tokyo Ride på Kunstnernes Hus Kino. Alle filmene laget av Bêka & Lemoine er for øvrig også tilgjengelig digitalt, for leie eller kjøp, via filmskapernes egen nettside.

God lytting!

Filmfrelst #473: En samtale med Joachim Trier om «Verdens verste menneske»

Verdens verste menneske er nå omsider premiereklar for sitt norske publikum, og i denne podkastepisoden møter vi Joachim Trier til en lang, eksklusiv samtale om alt fra manusets opprinnelse, filmens sjangerlek og personlige livserfaringer som ledet til tematiske utforskninger, til ulike digresjoner der Trier blant annet byr på en runde anbefalinger av hvilke nye filmer han selv har likt best i 2021.

Etter den historiske festivalsuksessen i juli – da filmen konkurrerte i Cannes og vant juryens pris for beste kvinnelige skuespiller (Renate Reinsve) – har Trier og Verdens verste menneske blitt bejublet av internasjonale kritikere og posisjonert seg som en av årets mest omtalte filmer. (Hør våre to intervju-podkaster fra Cannes, med henholdsvis skuespillere og produsent.)

Nå åpner Verdens verste menneske på kinoer både i Frankrike og Norge, og dette dybdeintervjuet med Joachim Trier strekker seg over hele 75 minutter. Det markerer også filmskaperens comeback som gjest på Filmfrelst etter ni års (ufrivillig) pause. Tilbake i 2012 publiserte vi nemlig det som har vist seg å være en av våre aller mest populære episoder (og fortsatt en hit blant nye lyttere): Filmfrelst #102: Sight & Sound og tidenes 10 beste filmer, med Trier som spesialgjest.

Episoden nedenfor inneholder ingen spoilere, men det er naturligvis varmt anbefalt å se Verdens verste menneske for maksimalt utbytte av refleksjonene Trier gjør seg om sitt arbeid.

God lytting!

Filmfrelst #472: Vittorio De Sicas «Il Boom» (1963)

Vittorio De Sica var en sentral regissør i den italienske neorealismen, og har med klassikere som Sykkeltyvene (1948) og Umberto D. (1952) sikret seg en evig plass i filmhistoriens kanon. Men De Sica signerte også en rekke filmer som ikke huskes like godt, og i denne podkastsamtalen løfter vi frem en av dem: den vidunderlige satiren Il Boom (1963).

Med den folkekjære italienske komikeren og filmskuespilleren Alberto Sordi i sentrum, byr De Sica (og hans faste manusforfatter Cesare Zavattini) i Il Boom på en tragikomisk skildring av den nyrike klassen som vokste frem i Italia på 1960-tallet – en periode med brå økonomisk vekst i etterkrigstidens Italia, ofte omtalt som «Il Boom» – og særlig skjebnen til den velmenende, gjeldstyngede entreprenøren Giovanni Alberti (Sordi).

I vår samtale nedenfor presenterer vi filmens plassering i De Sicas filmkunstnerskap, og diskuterer dens ulike kvaliteter som satire og symbolladet komedie, samtidig som vi gir litt ekstra plass til å sette ord på hvordan Alberto Sordi med sitt særlige talent for uttrykksfull mimikk og et karakteristisk fysisk nærvær på lerretet gir Il Boom en gjenkjennelig og vemodig form for humor.

Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich og Erik Vågnes.

God lytting!

Filmfrelst #471: James Bond – «No Time to Die»

James Bond er igjen tilbake på kinolerretet, og i denne podkastepisoden diskuterer vi No Time to Die. Dette er femte og siste gang at skuespiller Daniel Craig gestalter verdens mest berømte hemmelige agent.

Med amerikansk-japanske Cary Joji Fukunaga i registolen, svenske Linus Sandgren bak kamera og Hans Zimmers navn på partituret – bare for å nevne noen av de involverte filmkunstnerne – lå mye til rette for at No Time to Die kunne bli en verdig opptur og avslutning på Craig-epoken i filmserien om 007, som begynte med Dr. No i 1962 og nå teller totalt 25 filmer.

Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Roskva Koritzinsky og Thor Joachim Haga, tre av Montages’ mer «vanlig interesserte» i James Bond, så i vår spoilerfylte podkastsamtale nedenfor blir det ikke detaljert nerding på mikroskopisk nivå, men derimot en grundig og åpen vurdering fra panelet av hvordan No Time to Die fungerer (eller ikke fungerer) som Bond- og underholdningsfilm, og hva det er ved James Bond-seriens konvensjoner man ønsker å få servert som vanlig, og hva som har godt av en modernisering.

Sentrale punkter i handlingen blir nødvendigvis avslørt – det er vanskelig å diskutere denne filmen på en meningsfylt måte uten å peke på sentrale ting i filmens tredje akt – så vent med å høre denne episoden til du har sett No Time to Die.

God lytting!

Filmfrelst #470: Venezia 2021 – «The Card Counter» og «Spencer»

Venezia 2021: I denne avsluttende podkastepisoden fra filmfestivalen i Venezia snakker vi om to av hovedkonkurransens mest interessante filmer, Paul Schraders The Card Counter og Pablo Larraíns Spencer.

Etter comebacket med First Reformed (2017) har Paul Schrader returnert til den internasjonale festivalverdenens hovedscene med sin nye film, det eksistensielle gamblerdramaet The Card Counter, som altså var nominert til Gulløven. Chilenske Pablo Larraín, som nå virker å ha klippekort i Venezias hovedkonkurranse, følger med Diana-prosjektet Spencer opp mange av motivene fra biografifilm-suksessen med Jackie (2016).

Begge disse filmene er blant titlene vi i Montages har diskutert ivrigst underveis på årets festival, men utrolig nok ble hverken The Card Counter eller Spencer belønnet med priser av Bong Joon-hos jury. I episoden nedenfor setter vi av godt med tid til å snakke oss gjennom disse to filmene, deres utforming og tematikk, men uten å komme med spoilere.

Mot slutten av episoden trekker vi også inn noen korte refleksjoner rundt et lite knippe andre Venezia-filmer, som noen av oss i panelet har sett og ønsker å løfte frem. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen, Benjamin Yazdan og Sveinung Wålengen.

God lytting!

Filmfrelst #469: Venezia 2021 – Paolo Sorrentinos «The Hand of God» og Jane Campions «The Power of the Dog»

Venezia 2021: I denne festivalepisoden fra Lido har vi besøk av den italienske kritikeren Tommaso Tocci, og blant filmene vi setter under lupen er Paolo Sorrentinos The Hand of God («È stata la mano di Dio») og Jane Campions The Power of the Dog – begge produsert av Netflix.

Da Bong Joon-ho sin jury delte ut festivalens priser lørdag kveld, ble både Paolo Sorrentino og Jane Campion invitert opp på scenen i Sala Grande for motta hver sin sølvløve. The Hand of God fikk juryens spesialpris og The Power of the Dog ble belønnet med prisen for beste regi. I tillegg gikk prisen for beste unge skuespiller til Filippo Scotti, som gestalter en ung Sorrentino i den dypt selvbiografiske The Hand of God.

I samtalen nedenfor – tatt opp noen dager før prisutdelingen – går vi grundig til verks i en diskusjon om disse to filmene, uten å avsløre sentrale plottdetaljer. Episoden er altså uten spoilere, og ser blant annet nærmere på hvordan både Sorrentino og Campion lykkes med å holde sin filmatiske egenart ved like nå som de er tilbake på det store lerretet i Venezia (paradoksalt nok med filmer laget for Netflix), etter at begge har tilbragt vesentlig tid som serieskapere det siste tiåret.

Med Tommaso Tocci som gjest ved mikrofonen, i samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich, foregår praten naturlig nok på engelsk, og mot slutten av episoden deler vår italienske kollega også noen observasjoner rundt mindre profilerte filmer han har sett i Venezia, og som også har gjort inntrykk.

God lytting!

 

Filmfrelst #468: Venezia 2021 – «Last Night in Soho» og «Mona Lisa and the Blood Moon»

Venezia 2021: I denne festivalepisoden av Filmfrelst snakker vi om Last Night in Soho og Mona Lisa and the Blood Moon, som begge har hatt verdenspremiere i Venezia.

Den eklektiske britiske regissøren Edgar Wright forsøker seg på et nytt sjangereksperiment i Last Night in Soho, som slekter på både Repulsion (1965), A Nightmare on Elm Street (1984) og diverse italienske giallo-filmer. I hovedrollen møter vi stjerneskuddet Thomasin McKenzie. Vi diskuterer om Wright her lykkes med å hylle sine forbilder, og samtidig skape noe nytt?

I Mona Lisa and the Blood Moon returnerer iransk-amerikanske Ana Lily Amirpour (A Girl Walks Home Alone at Night) med en underlig miks J-horror, superheltfilm og buddy-komedie, svøpt inn av en Jim Jarmusch-atmosfære og satt til New Orleans.

Episoden inneholder ingen spoilere. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen, Ida Madsen Hestman og NRK Filmpolitiets Birger Vestmo.

God lytting!

Filmfrelst #467: Venezia 2021 – «Dune»

Venezia 2021: Årets mest etterlengtede og påkostede film, Denis Villeneuves adaptasjon av Dune, har endelig hatt verdenspremiere. Montages var til stede og formidler sine reaksjoner i podkasten nedenfor.

Regissør Denis Villeneuves pandemi-utsatte science fiction-epos Dune, basert på Frank Herberts kultroman ved samme navn, antas være blockbusteren som for alvor kan bringe folk fra hele verden tilbake til kinosalene. Det gjenstår å se, og hvis inntjeningen ikke står i forhold til budsjettet, er det store sjanser for at de planlagte oppfølgerne ikke blir noe av. Det er verdt å merke seg at den faktiske tittelen på filmen (slik det fremgår i fortekstene) er «Dune Part 1».

Med Blade Runner 2049 (2017) demonstrerte Villeneuve at han virkelig mestrer science fiction-sjangeren og det å ivareta og videreutvikle et allerede etablert fiksjonsunivers med både integritet og respekt. Etter at David Lynch gikk på trynet i sitt forsøk på å skape filmmagi av Herberts visjoner i 1984, har det bare vært et tidsspørsmål før noen igjen skulle gi seg i kast med utfordringen Dune – og Villeneuves prosjekt var lenge i utvikling før det omsider gikk i opptak.

Det er Timothée Chalamet som spiller Paul Atreides, den unge hovedpersonen fra planeten Caladan, og rollelisten er ellers fylt til randen av store navn som Zendaya, Rebecca Ferguson, Josh Brolin, Oscar Isaac, Charlotte Rampling, Stellan Skarsgård, Javier Bardem og Jason Momoa.

Ved mikrofonene på Lido i Venezia sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen, Ida Madsen Hestman og NRK Filmpolitiets Birger Vestmo.

God lytting!

Filmfrelst #466: Venezia 2021 – Pedro Almodóvars «Madres paralelas»

Venezia 2021: Filmfestivalen i Venezia er i gang og Montages er på plass. I denne første podkastepisoden fra Lido snakker vi om årets åpningsfilm – Pedro Almodóvars Madres paralelas.

Med strenge smitteverntiltak på plass, og redusert kapasitet i kinosalene på Lido (annethvert sete holdes ledig), går denne 78. utgaven filmfestivalen i Venezia av stabelen nå i starten av september. Og med den spanske mesterregissøren Pedro Almodóvars nye verk som første film i hovedkonkurransen, starter festivalen på et meget høyt nivå.

Madres paralelas handler om snart 40-årige fotografen Janis (Penélope Cruz) og tenåringen Ana (Milena Smit), som deler rom på sykehuset der de føder hver sin datter, på samme dag. De to kvinnene befinner seg på ulike steder i livet, men deler det faktum at de går en tilværelse som alenemødre i møte. Idet faren til Janis' baby mener jenta ikke kan være hans barn, og ber om en farskapstest, settes en serie omseggripende hendelser og avsløringer i gang et drama som føles vintage Almodóvar.

Vi unngår spoilere i samtalen nedenfor, så episoden kan trygt lyttes til for de som ikke ønsker å få avslørt noen av filmens spennende vendinger underveis. Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen og Benjamin Yazdan.

God lytting!