Filmfrelst

Filmfrelst #480: William Wyler og hans filmer – del 1

William Wyler er en av Hollywood-historiens mest prominente regissører, med tre Oscar-statuetter for beste regi og en flere tiår lang karriere på øverste nivå. Vi har i løpet av det siste året dykket inn i Wylers kunstnerskap, og i denne todelte spesialepisoden av Filmfrelst snakker vi oss gjennom Wylers fantastiske filmografi.

Nedenfor presenterer vi første del av samtalen, som starter med at vi introduserer prosjektet og hva som inspirerte oss til å sette et særlig fokus på Wyler. Vi begynner vår gjennomgang med Hell's Heroes (1929), og avslutter med den siste filmen Wyler lagde før han vervet seg til de alliertes styrker under andre verdenskrig, Mrs. Miniver (1942), og den mest kjente han lagde i krigen, Memphis Belle (1944). I del 2 av episoden  – som publiseres om noen dager – plukker vi opp samtalen med Wylers første film etter krigen, The Best Years of Our Lives (1946), og følger den videre karrieren hans gjennom 1950- og 60-tallet, frem til hans siste spillefilm, The Liberation of L.B. Jones (1970).

William Wyler døde i 1981, og hans liv og arbeid overlappet ved flere anledninger med både viktige epoker i filmhistorien og noen av det 20. århundres sentrale politiske begivenheter – som gjør Wylers historie rik på høydepunkter. Han ble født i 1902 i den lille byen Mulhouse som ligger i krysningspunktet mellom Frankrike, Tyskland og Sveits, men utvandret i 1921 til USA der morens fetter, Carl Laemmle, tidlig på 1900-tallet hadde fått fotfeste i den helt ferske filmbransjen, og nå ønsket sin unge europeiske slektning velkommen. I 1915 hadde Laemmle flyttet sitt filmselskap Universal Pictures fra New York til Los Angeles, hvor han etablerte Universal City Studios på et jorde i San Fernando Valley. Etter noen år på østkystkontoret flyttet Wyler til Hollywood i 1923, og steg raskt i gradene fra ryddegutt til regissør hos Universal.

Vi har sett og undersøkt så mange Wyler-filmer som mulig for dette prosjektet, men de kortere stumfilmproduksjonene – «two-reel westerns» – han begynte med hos Universal er i all hovedsak vanskelig å få tak i, så det falt seg naturlig å begynne med Wylers lyd- og langfilmgjennombrudd Hell's Heroes fra 1929 (utgitt på DVD av Warner Archive Collection). Av de andre filmene vi går gjennom i denne første delen kan vi nevne at både Dodsworth (1936), Jezebel (1938) og Mrs. Miniver også er utgitt, og til salgs på Blu-ray hos Platekompaniet.

Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Erik Vågnes og Lars Ole Kristiansen.

God lytting!

Filmfrelst #479: Céline Sciammas «Lille mamma» – live fra Vega Scene

I denne live-episoden av Filmfrelst vender vi tilbake til Céline Sciammas Lille mamma, og snakker om filmen med publikum på Vega Scene i Oslo.

Vi har tidligere laget flere live-episoder av Filmfrelst, men dette er den første som inkluderer publikum i samtalen. I samarbeid med distributøren Arthaus arrangerte vi en visning på Vega Scene, etterfulgt av en samtale foran lerretet. Vi oppfordret alle i salen til å dele sine tanker om Lille mamma, og de som grep mikrofonen bidro til å åpne opp en film vi har fortsatt å snakke om gjennom hele 2021 – helt siden vi så den for første gang, under den digitale Berlinalen i februar.

Etter suksessen med Portrett av en kvinne i flammer (2019), har Céline Sciamma omsider blitt allemannseie blant filmelskere. Med Lille mamma («Petite maman») returnerer hun til barnets verden, som hun tidligere har utforsket i Tomboy (2011) og animasjonsfilmen Løvetannbarn (som manusforfatter, 2016), og forteller om det ofte kompliserte forholdet mellom barn og deres foreldre. Det er en såkalt «liten film», med få rollefigurer og settinger – produsert under pandemien som den er — og den audiovisuelle fortellerstilen kan minne om (spesielt utsøkte) billedbøker.

Ved mikrofonene på scenen sitter Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen. Episoden inneholder spoilere.

God lytting!

Filmfrelst #478: En samtale med regissør Céline Sciamma om «Lille mamma»

I denne episoden av Filmfrelst presenterer vi en samtale med den franske regissøren og manusforfatteren Céline Sciamma, som er kinoaktuell i Norge med sin nye film Lille mamma.

Sciamma har tidligere markert seg med Vannliljer (2007), Tomboy (2011) og Girlhood (2014), og sist med Portrett av en kvinne i flammer i 2019. Sciammas oppvekstskildringer står høyt i kurs på Montages, og med Lille mamma returnerer den franske auteuren til barnets verden, som hun tidligere har utforsket i Tomboy (2011) og animasjonsfilmen Løvetannbarn (som manusforfatter, 2016).

Lille mamma er en såkalt «liten film», med få rollefigurer og settinger – produsert under pandemien som den er — og da vi så den i anledning premieren under Berlinalen 2021 kunne ingen forberedt oss på hvor original og rørende filmen er. (Hør vår podkast om den fra Berlinalen her, og les Roskva Koritzinskys essay her.)

Montages-redaktør Karsten Meinich fikk i høst anledning til å gjøre et telefonintervju med Sciamma om Lille mamma, og plukker opp tråden der vi slapp da vi intervjuet Sciamma i Oslo da hun skulle ha premiere på Portrett av en kvinne i flammer for to år siden.

God lytting!

Filmfrelst #477: Film fra sør 2021 – Ryûsuke Hamaguchi og «Drive My Car»

Film fra sør 2021: I denne episoden snakker vi om den japanske regissøren Ryûsuke Hamaguchi og hans Cannes-vinner Drive My Car, som er et av høydepunktene under årets Film fra sør-festival.

Ryûsuke Hamaguchi har de siste årene seilet opp som en av Japans viktigste filmskapere. Han gjorde seg bemerket på filmfestivalen i Locarno med fem og en halv time lange Happy Hour i 2015, men fikk sitt store gjennombrudd i år, med Éric Rohmer-inspirerte Wheel of Fortune and Fantasy og Drive My Car. Filmene deltok i hovedkonkurransene i henholdsvis Berlin og Cannes, og sistnevnte mottok en særdeles fortjent pris for beste manus.

Drive My Car er basert på Haruki Murakamis novelle ved samme navn (fra samlingen Menn uten kvinner), og handler om skuespilleren og regissøren Kafuku (Hidetoshi Nishijima). To år etter at han mister sin kone, reiser han til Hiroshima for å regissere en teateroppsetning av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, med en særdeles original tilnærming som går ut på at skuespillerne snakker forskjellige språk, og blir tekstet (på forskjellige språk) på et lerret i bakgrunnen av scenen. Arrangørene krever at han blir kjørt til og fra teateret av en privatsjåfør, unge og innesluttede Watari (Tôko Miura). Det veves et bånd mellom de to, som blir viktig når Kafuku setter seg selv i en komplisert situasjon, idet han velger en av sin avdøde kones hemmelige elskere som hovedrolleinnehaver i forestillingen.

Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen.

God lytting!

Filmfrelst #476: Julia Ducournaus «Titane»

I denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Julia Ducournaus kontroversielle Gullpalme-vinner Titane, som nå er aktuell på norske kinoer. Vi reflekterer også over hva som gjør body horror-sjangeren så fascinerende.

Franske Julia Ducournau fikk sitt gjennombrudd med skrekksensasjonen Raw i 2016, og deltok altså med Titane i hovedkonkurransen i Cannes i år, der Ducournau ble den andre (!) kvinnelige regissøren til å vinne Gullpalmen. Titane er en av de mest kompromissløse og polariserende filmene som noensinne har vunnet pris i Cannes, og er en film man vanskelig kan snakke om uten å gå detaljert til verks.

Mottagelsen her i Norge etter kinopremieren tyder på at Titane er et uregjerlig verk få er helt enige om, og dette er også tilfelle for panelet i denne podkastepisoden, der vi har besøk av filmskaper og body horror-entusiast Emilie Blichfeldt (How Do You Like My Hair?, Saras intime betroelser), i samtale med Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen.

Episoden inneholder spoilere, men de varsles underveis.

God lytting!

Filmfrelst #475: En samtale med regissør Unni Straume

Cinemateket i Oslo ruller i disse dager ut et retrospektiv med Unni Straumes fem kinofilmer, og i katalogteksten beskriver kurator Kjell Runar Jenssen regissøren som er «en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere». I podkastepisoden nedenfor møter vi Straume for en lengre samtale om hennes filmkunstnerskap, i anledning visningene på Cinemateket.

Etter spillefilmdebuten med Til en ukjent i 1990, der Straume videreutviklet sine visuelle utforskninger fra dokumentarfilm på 1980-tallet over i et poetisk-realistisk filmspråk, tok hun med seg Strindberg-adaptasjonen Drømspel til Cannes i 1994, hvor hun var invitert til konkurransen i den offisielle sideseksjonen Un certain regard, ved siden av regissører som Claire Denis og Olivier Assayas. (I hovedkonkurransen samme år var det Pulp Fiction som tok hjem Gullpalmen.)

I de to spillefilmene som fulgte, Thranes metode (1998) og Musikk for bryllup og begravelser (2002), jobbet Straume videre med å finne balansen mellom å strukturere filmen rundt et narrativ samtidig som hun forsket i filmmediets poetiske muligheter. Og nettopp betydningen av forskning står sentralt for Straume, ikke minst i regissørens femte (og foreløpig siste) kinofilm, det selvrefleksive essayet remake.me (2014), som av filmviter Mads Outzen er beskrevet som «en eksperimentell reise av montasjemosaikk, som like mye er et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.»

I samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich åpner Unni Straume opp om både sin opprinnelse som filmskaper, sine inspirasjonskilder og tanker om filmkunstens kår i dag. I norsk filmbransje beskrives ofte «filmkunst» og «kommersiell film» som motpoler, og Straume reflekterer rundt hvordan dette spennet har innvirket på hennes egen filmografi, og på hvilken måte hun opplever at vi her i Norge mangler et fokus på forskning innen film. Underveis i episoden forteller også Straume om sitt viktige samarbeid med fotograf Harald Paalgard og sin kunstneriske prosess med hver av de fem kinofilmene som er del av retrospektivet på Cinemateket.

God lytting!

Filmfrelst #474: Artitekturfilm Oslo 2021 – en samtale med Bêka & Lemoine om «Tokyo Ride»

Filmfestivalen Arkitekturfilm Oslo ble i år arrangert fra 21.-24. oktober, og etter visningen av dokumentaren Tokyo Ride på Kunstnernes Hus Kino, møtte vi regissørparet Ila Bêka og Louise Lemoine (Bêka & Lemoine) til en samtale foran publikum, som her presenteres i en spesialepisode av Filmfrelst.

Den berømte japanske arkitekten Ryue Nishizawa står i sentrum for Tokyo Ride, en leken og nær portrettdokumentar som tar utgangspunkt i én dag i Nishizawas travle liv – der regissørene Bêka & Lemoine møter ham på bakkeplan med håndholdt kamera, for et etterlengtet møte som tar form av en kjøretur (i arkitektens elskede Alfa Romeo) gjennom den japanske metropolen.

Bêka & Lemoine har siden sin første film sammen som duo, Koolhaas Houselife (2008), skildret ulike arkitektur-relaterte temaer eller motiver i sine produksjoner, da Ila Bêka selv har bakgrunn som arkitekt og Louise Lemoine opprinnelig er kunsthistoriker. Som filmskapere har de jobbet på siden av den tradisjonelle filmbransjen/-industrien, og isteden rettet seg mot et publikum i krysningspunktet mellom kunst, arkitektur og film. Deres filmer presenteres «på store biennaler og internasjonale arrangementer som Venice Architecture Biennale, Oslo Architecture Triennale og Performa New York, og er utstilt på museer og kulturinstitusjoner som MET i New York, Louisiana Museum of Modern Art i København, Victoria & Albert Museum i London,» som Arkitekturfilm Oslo skriver i sin presentasjon.

Samtalen nedenfor med Bêka & Lemoine er ledet av Montages-redaktør Karsten Meinich, ble organisert i samarbeid med Oslo Arkitektforening og Arkitekturfilm Oslo, og fant altså sted lørdag 23. oktober etter visningen av Tokyo Ride på Kunstnernes Hus Kino. Alle filmene laget av Bêka & Lemoine er for øvrig også tilgjengelig digitalt, for leie eller kjøp, via filmskapernes egen nettside.

God lytting!

Filmfrelst #473: En samtale med Joachim Trier om «Verdens verste menneske»

Verdens verste menneske er nå omsider premiereklar for sitt norske publikum, og i denne podkastepisoden møter vi Joachim Trier til en lang, eksklusiv samtale om alt fra manusets opprinnelse, filmens sjangerlek og personlige livserfaringer som ledet til tematiske utforskninger, til ulike digresjoner der Trier blant annet byr på en runde anbefalinger av hvilke nye filmer han selv har likt best i 2021.

Etter den historiske festivalsuksessen i juli – da filmen konkurrerte i Cannes og vant juryens pris for beste kvinnelige skuespiller (Renate Reinsve) – har Trier og Verdens verste menneske blitt bejublet av internasjonale kritikere og posisjonert seg som en av årets mest omtalte filmer. (Hør våre to intervju-podkaster fra Cannes, med henholdsvis skuespillere og produsent.)

Nå åpner Verdens verste menneske på kinoer både i Frankrike og Norge, og dette dybdeintervjuet med Joachim Trier strekker seg over hele 75 minutter. Det markerer også filmskaperens comeback som gjest på Filmfrelst etter ni års (ufrivillig) pause. Tilbake i 2012 publiserte vi nemlig det som har vist seg å være en av våre aller mest populære episoder (og fortsatt en hit blant nye lyttere): Filmfrelst #102: Sight & Sound og tidenes 10 beste filmer, med Trier som spesialgjest.

Episoden nedenfor inneholder ingen spoilere, men det er naturligvis varmt anbefalt å se Verdens verste menneske for maksimalt utbytte av refleksjonene Trier gjør seg om sitt arbeid.

God lytting!

Filmfrelst #472: Vittorio De Sicas «Il Boom» (1963)

Vittorio De Sica var en sentral regissør i den italienske neorealismen, og har med klassikere som Sykkeltyvene (1948) og Umberto D. (1952) sikret seg en evig plass i filmhistoriens kanon. Men De Sica signerte også en rekke filmer som ikke huskes like godt, og i denne podkastsamtalen løfter vi frem en av dem: den vidunderlige satiren Il Boom (1963).

Med den folkekjære italienske komikeren og filmskuespilleren Alberto Sordi i sentrum, byr De Sica (og hans faste manusforfatter Cesare Zavattini) i Il Boom på en tragikomisk skildring av den nyrike klassen som vokste frem i Italia på 1960-tallet – en periode med brå økonomisk vekst i etterkrigstidens Italia, ofte omtalt som «Il Boom» – og særlig skjebnen til den velmenende, gjeldstyngede entreprenøren Giovanni Alberti (Sordi).

I vår samtale nedenfor presenterer vi filmens plassering i De Sicas filmkunstnerskap, og diskuterer dens ulike kvaliteter som satire og symbolladet komedie, samtidig som vi gir litt ekstra plass til å sette ord på hvordan Alberto Sordi med sitt særlige talent for uttrykksfull mimikk og et karakteristisk fysisk nærvær på lerretet gir Il Boom en gjenkjennelig og vemodig form for humor.

Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich og Erik Vågnes.

God lytting!

Filmfrelst #471: James Bond – «No Time to Die»

James Bond er igjen tilbake på kinolerretet, og i denne podkastepisoden diskuterer vi No Time to Die. Dette er femte og siste gang at skuespiller Daniel Craig gestalter verdens mest berømte hemmelige agent.

Med amerikansk-japanske Cary Joji Fukunaga i registolen, svenske Linus Sandgren bak kamera og Hans Zimmers navn på partituret – bare for å nevne noen av de involverte filmkunstnerne – lå mye til rette for at No Time to Die kunne bli en verdig opptur og avslutning på Craig-epoken i filmserien om 007, som begynte med Dr. No i 1962 og nå teller totalt 25 filmer.

Ved mikrofonene sitter Karsten Meinich, Roskva Koritzinsky og Thor Joachim Haga, tre av Montages’ mer «vanlig interesserte» i James Bond, så i vår spoilerfylte podkastsamtale nedenfor blir det ikke detaljert nerding på mikroskopisk nivå, men derimot en grundig og åpen vurdering fra panelet av hvordan No Time to Die fungerer (eller ikke fungerer) som Bond- og underholdningsfilm, og hva det er ved James Bond-seriens konvensjoner man ønsker å få servert som vanlig, og hva som har godt av en modernisering.

Sentrale punkter i handlingen blir nødvendigvis avslørt – det er vanskelig å diskutere denne filmen på en meningsfylt måte uten å peke på sentrale ting i filmens tredje akt – så vent med å høre denne episoden til du har sett No Time to Die.

God lytting!